Workshops etc.

JACQUARDS HODE; gjenoppbygging av en vevstol

Påbegynt høsten 2010, Kunsthøgskolen i Oslo. Dokumentasjon.

(Teksten er utdrag fra min masteroppgave, fra 2012.)

Det som stadig fascinerer meg med veven, er spennet og variasjonen som kan skapes ut av to kommandoer; opp eller ned, 0 eller 1, ja eller nei. To isolert sett enkle handlinger. Gjentagende og satt i system kan de derimot danne alt fra enkle og bærende konstruksjoner som lerret, til intrikate stoffer med farge-, mønster- og teksturkombinasjoner.

IMG_0166      IMG_0027_1200

I 2010 flyttet Kunsthøgskolen i Oslo fra Ullevålsveien til Seilduken på Grünerløkka. Da ble det demontert en jacquardvevstol, som ingen hadde brukt på 15-20 år. Jeg fattet interesse, og så dette som en unik mulighet til å fordype meg i den fascinerende maskinen. Jeg brukte mye av mitt første semester på MA til å sette meg inn i historien bak vevstolen. Jeg satte opp igjen veven på Seilduken, og fikk hjelp til å forstå og reparere deler av mekanikken som var blitt ødelagt av tidens tann. 

IMG_0156          IMG_0133_1200

IMG_0149_1200     IMG_0268

IMG_0263_1200     IMG_0275IMG_0353

IMG_0006_1200          IMG_0183_1200 IMG_0342    IMG_0361

I 1804 utviklet franskmannen Joseph Marie Jacquard (1752 – 1834) en måte å veve på som baserte seg på hullkortprogrammering (0 – 1, binærkode). Dette systemet er forløperen til moderne datateknologi. Hullkortene er programmert med perforerte eller ikke-perforerte hull for å overføre tekstilens konstruksjon (binding) og mønstring til veven. Hvert hull i kortet tilsvarer en tråd i renningen. Ett kort inneholder dermed informasjon om hver enkelt av renningstrådenes bevegelse (hevet/senket, hull/ikke-hull) i ett innslag. Utallige slike kort kan knytes sammen og danne en rapport. Kjeden kan gjentas nærmest uendelig, og den kan også flyttes og brukes på flere renninger og vevstoler. Dette økte effektiviteten og reduserte arbeidskraften i veveriene, noe som førte til en liten revolusjon i tekstilindustrien i Europa. Men ikke en utelukkende bejublet omveltning.

Det oppstod opptøyer blant de mange fattige vevere i Lyon (Jacquards hjemby) som fryktet for sitt levebrød. De protesterte ved å brenne de nye vevstolen i gatene. Men utviklingen lot seg ikke stagge og i 1813 var jacquardveven i bruk i de engelske bomullsveveriene. Først på 1820-tallet ble den innført i de franske silkeveveriene og på 1830-tallet tilpasset maskinell drift.

 

 

SWEATER FEATURING PALOOZA; 16 – 17 mars 2011.



Foto: L. A. Auerbach

Lisa Anne Auerbach er kunsner, bosatt i Los Angeles, California. Hun strikker gensere og bannere, hvor hun forener tradisjonell strikking med personlige og politiske tekster. 16 og 17 mars var hun i Oslo for å dokumentere nordmenns forhold til norsk strikk og våre strikkegensere.

Hun ønsket å dokumenter gensere i alle aldre, størrelser, farger og stilepoker; fra bestemors arvegods, onkels skigenser, mors gamle acrylgenser fra 80-tallet, eller det første store strikkeprosjekt. Et fotostudio vil bli satt opp i Black Box på Kunsthøgskolen i Oslo, og bildene som ble tatt i løpet av kvelden ble projisert fortløpende. Studenter fra KHiO hadde også en utstilling hvor de viste aktuelle arbeier.

(Prosjektet ble gjennomført i samarbeid med studenter fra tekstil avdelingen, kunstfag; Ane Vik Eines, Elin Igland og Siri Espeseth.)

Motering og forberedelser til utstillingsåpning og fotografering.


NATURAL DYEING WORKSHOP;  24  januar -5  februar 2011.

Srishti School of Art, Design and Technology, Bangalore, India.

9 tekstilstudenter fra Kunsthøgskolen i Oslo, deltok på et to ukers kurs i natural dyeing/naturfarging sammen med 11 av skolens egne tekstilstudenter. Kurset bøy på faglig og kulturelle innputt og utfordringer. Studentene fikke en innføring i farging og besing med planter og vekster fra India.

Studentene ble introdusert til indigofarging, som er en spesiell fargeprosess, hvor indigoplanten først må gjennom en fermeteringsprosess for å få frem fagestoffet i planten. Fagebadet er gulgrønt, den karakterisktiske blå indigofargen binder seg med fiberen og kommer til syne  først når det kommer opp av fargebadet og reagerer med luft, oksiderer. Indigobadet kan holdes «levende» i mange år, hvis man tilfører badet næring, f.eks sukker, for å «fore» gjærkulturen.

Studentene fikk også innføring i ulike reserveringsteknikker, shibori eller tie and dye, som er teknikker som gir mønstringer i stoffene eller garnet som blir reservert og farget.

Indigofarging;

Shibori/tie and dye;

oooooooooooooooooooooooo

«FLYVENDE TEPPE»; Workshop på Tekstil, 22 – 26 november 2010.

Med Rakett v/Karolin Tempere. Inviterte gjester: Yvette Brackman og Marius Notvik (Ideutvikling og tilrettelegging : Anne Knutsen, Hege Bratsberg, Marit Gulbrandsen, Hans Hamid Rasmussen og Ingunn Bakke)

Fem dager med kunstfagleg innput og felles matlaging, parallelt med samarbeidprosjektet «Det flyvende teppe». 300 km2 med knall rosa spinnakerduk fikk frie utskjeringer etter et persisk teppe. 7 x 25 m duk ble sydd sammen. Og til slutt hjalp 100 heliumsballonger med å få «teppet» opp i luften. (Realiteten var vel at det ble en 300 km2 stor drag, som fikk prøve sine krefter i en drakamp mellom mennesket og naturens vindfulle krefter.)

Teppet var i lufta fredag 26.nov 2010.


 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s